I dag ble jeg vekket av febrilsk ringing på døren. Fulgt av rop utenfor vinduet mitt akkompanert av snøballer som slo mot ruten. Jeg hadde nok en gang ignorert et utall telefoner i halvsøvne. Så da måtte Jens Christian og Nora hente meg personlig. Deres latterfylte frustrasjon var fremmet av at vi hadde en visning kl 14 jeg ikke var klar over. Så jeg kledde på meg den nye favorittkjolen min fra Uff, og slang meg selv ut døren. Visningen tør jeg ikke skrive om før vi har fått svar på om den perfekte leiligheten er vår.

Jeg har vært fraværende i det siste. En fraværenhet som ikke har vært verdt å skrive om. For den har kun bragt med seg apati og lange tårefulle netter uten noen form for fremgang. Men nå tror jeg det tar seg opp. Og det er vel derfor jeg sitter her og skriver igjen. Jeg har nok en gang kommet inn i en strøm av spennende impulser og nye intrykk. Spesielt gjennom litteratur og film. Charles Bukowski vekte nemlig leselysten for det fulle igjen, så nå sitter jeg i et hav av bøker jeg sikkert ikke kommer igjennom med det første. Men bare å ha de rundt seg er en fryd. Lukten av dem... Og de jeg får tid til å miste meg i gir meg mye. Veldig mye. Og heldigvis ligger resten bøkene der å venter tolmodig på min fordypelse.

Og når jeg først skriver om bøker...

Jeg fant den gamle dagboken min. Den lå i en hvit boks med blomster på som jeg hadde gjemt bak noen bøker på rommet mitt. Og selvom den rommet minnene mine fra fjoråret virket det alikvel som den hadde ligget der i tiår allerede. Og plutselig lå den i hendene mine igjen. Den var slitt og mange av sidene hang bare i tynne tråder, men det fine flerfargede stoffet var så godt som urørt og dekket med perler. Jeg lette den frem for å lese gjennom målene, ønskene og drømmene jeg hadde skrevet for 2008 på en deilig nyttårsaften i forfjor. Og de var der fortsatt. Like tydelige som kvelden de ble skrevet. Spørsmål som året besvarte.

Resten av sidene var fyllt med ord skrevet av en person jeg ikke dro stor kjensel på lengre. Men alikevel raste minnene tilbake på tross av klønete ordlegging. Og minnene var mange, og stemningen rundt dem omga meg nok en gang. Jeg leste ord for ord og det skapte en falsk lykke i meg som fort ble borte når jeg merket at opplevelsene på disse sidene spottet det livet jeg har nå. Det eneste som har bestått er følelsene og musikken. Mye av det er avsluttet... Men hva vokser frem etter avslutninger?

2009

Nyttåret er overstått, og foran meg og alle andre ligger et nytt år som kan bringe med seg så godt som alt. Jeg elsker den tanken og alle tingene den vekker i meg. Uavhengig om det er frykt eller fryd. Det er nesten overveldende å tenke på alle de facinerende, skumle og fantastiske overraskelsene som kan dukke opp fra nå av. Hvem vil jeg møte, hva skal jeg oppleve og kommer jeg til å kjenne meg selv igjen ved disse tider til neste år? For året som nettopp har blitt avsluttet forandret så godt som alt jeg kjente til i fortiden. Og når jeg en gang har merket forskjellen et år kan gjøre, er forventningene mange for året som ligger foran. Nå er jeg på mange måter alene, ubeskyttet og åpen for hva enn som venter.

Selvstendigheten appelerer, men skremmer også nok til å holde den litt tilbake. Jeg leter etter en uavhengihet som ikke forholder seg til hva andre vet, har sett, hørt eller lest. Det handler kun om utviklingen i meg selv som skjer uten forventninger. Iveren etter å finne frem til kunnskap og opplevelser uten alle andres hjelp. For å finne ut hvor langt jeg kommer. Alt med et åpent sinn uten ytre påvirkninger.

For min kunnskap kommer for ofte på etterskudd av interessen som ble plantet for lenge siden. Og der ligger den. Uberørt. Og utallige ganger har det torturert meg og minnet meg på min uvitenhet på mange områder . Men endelig er jeg fri til å utforske hva som faktisk ligger i alt jeg forguder. Mer enn før. Og inspirasjonen vokser sammen med håpet om en mer fullendt hverdag hvor ting jeg ønsker å fylle livet med faktisk får førsteplassen i det jeg foretar meg. Fordi det etterlagte året brakte ikke bare med seg forandringer, men også apatisk oppførsel begrunnet et mørkt sinn. Noe som enda ikke har gitt slipp, men som ikke lengre skal få ta fra meg lidenskapen som ligger i meg. For lidenskap, og kjærlighet, vokser seg sterkere på tross av motgang og onde bemerkninger.

god natt..

Før jeg engang rakk og skrive mer om julens gleder var plutselig det hele over, og hverdagen kom raskt tilbake for min del som for tiden er del av arbeidslivet om det så kan kalles. Men julen var som alltid kortvarig og helt fantastisk. Popelko varmer hjertet mitt år etter år:) Tradisjonene ble alle oppfyllt i år også, og gavene gledet meg stort. Jeg fikk en etterlengtet platespiller som skal erstatte min elskede, men destruktive, Tandberg. Jeg fikk også en billett til å se fantastiske Dungen nok en gang i Februar, og pensler, maling og lerreter som kan holde meg okkupert til den tid kommer. Sammen med bøker, filmer og andre flotte ting. Og selvom jobben legger en liten demper på den etterlengtede friheten man ønsker i romjulen, har jeg fått jobbet inn noen veldig koselige romjuls kvelder fyllt med fine mennesker, konserter og annet som hører akkurat denne tiden til. Og jeg har fortsatt noen deilige dager igjen med overnattinger, kafebesøk og en høydare av en nyttårsaften.

Jeg lover fra nå av å bli litt bedre på oppdateringer.. God natt.

Jeg liker ikke forandringer. Iallefall ikke de som har kommet i det seneste. Når de kommer mister jeg alt perspektiv på om de er gode eller onde, for jeg ser ingenting pågrunn av en mørk skygge som ligger over alt jeg ønsker å se klart. Forandringen som sakte, men alikvel, plutselig kommer, skremmer meg. De treffer meg og gir ikke slipp. Og i meg planter de en lengsel etter det "spennende" trygge jeg elsket. Hver natt vrir jeg meg i drømmer om alt jeg ikke lengre har. Alt som bokstavlig talt ble borte over natten. Savnet blir stadig sårere. Alt jeg burde og ikke burde gjort flyr gjennom hodet mitt og torturerer meg med påminnelser om at hvis jeg ikke hadde vært så dum hadde jeg fortsatt hatt det jeg mangler.

Natt til 7. Desember

Klokken er snart 3.00 og jeg sitter her igjen. Men det er deilig i kveld. Jeg hører på plater. Det har jeg ikke hatt nok tid til i det siste. På tross av den store delen det utgjør i livet. Men nå, når jeg først får satt meg ned en sen desmeber natt og hørt på vakre psykedeliske toner føler jeg meg komplett igjen på et vis. Vinylene og musikken representerer mye av det jeg ønsker å være og det livet jeg lengter etter å leve, men som jeg ikke har nådd frem til enda. Så til jeg kommer dit jeg ønsker, lever jeg gjennom sjelene til de gudommelig talentfulle menneskene jeg beundrer. Og de gir meg så mye mer enn bare musikk. De bringer med seg alt jeg elsker ved det meste her i verden.
Uansett hvor tung og mørk dagen har vært, fjerner den musikken meg fra resten av verden i noen nydelige timer jeg aldri føler varer lenge nok. For det har vært en en sånn dag. En dag man trenger å flykte litt vekk fra. Den har hatt fine stunder, men den ble på mange måter for lang og forvirrende.

Men dagen er over og natten entrer scenen. Og det er alltid min favoritt del. Jeg lytter altså til musikk jeg elsker, fullfører mitt siste maleri og skriver. En inspirerende natt. Og hvis det er noe jeg virkelig forguder så er det det å noen ganger sperre seg inne på sitt eget rom. Sitt eget fristed hvor alt flyter avgårde i en slags tidløshet som ikke blir opphevet før man våkner dagen etter. Følelsen av trygghet og spenning vokser i meg på samme tid. Følelsen som kommer når du ikke har noen andre enn deg selv å svare til. Alle tanker rundt deg er kun dine. Og du får tid til å samle dem før du presenterer dem for noen andre. En bittersøt melankolsk stemning fyller både meg og rommet når jeg trer inn i det hele. Og med det starter jeg et nytt prosjekt.

Ha en god natt!

Snøen har kommet tilbake. Det roer meg alltid.
Men selvom det rene noen ganger dekker over alt som ikke stemmer, så er det alikevel noen ting man aldri kan få gjemt. Det er alltid noe mørkt som ligger under og venter på å få ta over igjen. Og det verste er at ofte ligger ting du søker etter nettopp der. Under sjelens ro. Det er vanskelig å la være å grave. For der leter man etter smerten som kan føre til skapelse. Noe gammelt som fort blir noe nytt.
Selv mye av det jeg elsker grunner i andres mørke og hat, og deres evne til å forvandle det til skjønnhet.
Det er en appelerende verden med en makaber bakgrunn.

Det ble visst en sånn natt. Dagen har vært fin og jevn. Så kommer kvelden. Kvelden.. så natten og så tankene.

Ellers har nattetimene blitt fyllt av litt glemt musikk, maling og frisk vinterluft. Det er så nydelig når snøkrystallene danser utenfor vinduet når resten av rommet er mørkt og stille. Og da må jeg bare åpne opp og slippe litt av det inn også. På tross av kulden som smyger seg inn under klærne.

Nå hører jeg på Kak og i morgen drar jeg til Oslo...Sov godt!

I går kveld sovnet jeg litt for fort for en gangs skyld, så da rakk jeg ikke å skrive om en av de beste opplevelsene jeg har hatt på lang, lang tid.

For i går kveld spilte elskede Dungen på parkteateret i Oslo.
Jeg så Dungen også i sommer på den sjarmerende festivalen, Storås, men det kan på mange måter ikke sammenlignes med det jeg fikk se, høre og oppleve i går kveld.
Kl. 22 sto de der foran meg på scenen, med øl, vin og store smil. Disse vakre og skummelt talentfulle menneskene fra Sverige. De som har gitt meg noen av de beste musikalske opplevelsene i året som har gått. De samme som har fulgt og satt stemningen for meg gjennom alt fra ekstatisk glede til dypeste smerte. Jeg sto foran i stor forventning, og plutselig var de der, og surrealismen slo meg med det samme sammen med en enorm begestring og glede. Etter noen sjarmerende og introduserende kommentarer begynte de og spille deres første låt for kvelden, "Sätt at se". Med ett dro de meg inn i en magisk,vakker og drømmeaktig verden jeg ikke ville komme ut av før lenge etter at de hele var over. De spilte en fantastisk, vill, lidenskapelig og skjønn kombinasjon av både "Ta Det Lungt", "Tio Bitar" og ikke minst den siste plata "4". Gustav Ejstes stemme og musikalske talent trer like godt frem på scenen som på platene, og han, sammen med de andre, formidler en god, levende energi som fremhever den psykedeliske ånden som uten tvil ligger over det hele. Og det gjør at man klarer å gi seg hen til musikken og miste hemningene i en nydelig, liten tidsperiode. Det er en befrielse som ender i at man bare må danse og la se føre av musikken. Lukke øynene og bare gi seg over til noe utenfor seg selv. Konserten varte i ikke langt fra to timer, og de spilte alt publikum lengtet etter å høre. Klassikerne som Panda, Familj og Du är för fin för mig. Sistnevnte ufattelig vakker og emosjonell for min del. Men de spilte jo også så klart så godt som alle de nye låtene fra "4", som for meg allerede har blitt store favoritter. Og det hele ble levert med en magisk karisma. Det var så frigjort med vakkert flagrende hår, naturlig glede og innlevelse som førte, spesielt Gustav, rundt omkring på scenen med en enorm fart og heftige bevegelser. Alt var ekte! Fantastisk!

Det hele ble avsluttet med at Mattias Gustavsson tok et bilde av det ekstatiske publikummet etterfulgt av et utrolig ekstranummer. Og de kunne gjerne spilt ti til...

På alle mulige måter ble dette en av de beste konsertopplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv! Og noe jeg ønsker å oppleve igjen og igjen og igjen! Det rørte noe i meg...En slags glede jeg ikke har klart å føle på en lang stund. Jeg var rett og slett lykkelig etter det var over, men alikevel melankolsk.

Etter konserten trengte alle litt tid til å komme seg og få ut litt begestring før vi begynte å tusle nedover til Oslo S. En flott og entusiastisk gjeng:) Og etter en veldig underholdene togtur hjem til Drammen, dro vi alle hvert vårt og sovnet med et deilig smil om munnen...

Dagen i dag har vært temmelig betydningsløs, så jeg tror jeg bare lar den ligge...
God natt. Eller god morgen.