Jeg liker ikke forandringer. Iallefall ikke de som har kommet i det seneste. Når de kommer mister jeg alt perspektiv på om de er gode eller onde, for jeg ser ingenting pågrunn av en mørk skygge som ligger over alt jeg ønsker å se klart. Forandringen som sakte, men alikvel, plutselig kommer, skremmer meg. De treffer meg og gir ikke slipp. Og i meg planter de en lengsel etter det "spennende" trygge jeg elsket. Hver natt vrir jeg meg i drømmer om alt jeg ikke lengre har. Alt som bokstavlig talt ble borte over natten. Savnet blir stadig sårere. Alt jeg burde og ikke burde gjort flyr gjennom hodet mitt og torturerer meg med påminnelser om at hvis jeg ikke hadde vært så dum hadde jeg fortsatt hatt det jeg mangler.