I dag ble jeg vekket av febrilsk ringing på døren. Fulgt av rop utenfor vinduet mitt akkompanert av snøballer som slo mot ruten. Jeg hadde nok en gang ignorert et utall telefoner i halvsøvne. Så da måtte Jens Christian og Nora hente meg personlig. Deres latterfylte frustrasjon var fremmet av at vi hadde en visning kl 14 jeg ikke var klar over. Så jeg kledde på meg den nye favorittkjolen min fra Uff, og slang meg selv ut døren. Visningen tør jeg ikke skrive om før vi har fått svar på om den perfekte leiligheten er vår.

Jeg har vært fraværende i det siste. En fraværenhet som ikke har vært verdt å skrive om. For den har kun bragt med seg apati og lange tårefulle netter uten noen form for fremgang. Men nå tror jeg det tar seg opp. Og det er vel derfor jeg sitter her og skriver igjen. Jeg har nok en gang kommet inn i en strøm av spennende impulser og nye intrykk. Spesielt gjennom litteratur og film. Charles Bukowski vekte nemlig leselysten for det fulle igjen, så nå sitter jeg i et hav av bøker jeg sikkert ikke kommer igjennom med det første. Men bare å ha de rundt seg er en fryd. Lukten av dem... Og de jeg får tid til å miste meg i gir meg mye. Veldig mye. Og heldigvis ligger resten bøkene der å venter tolmodig på min fordypelse.

Og når jeg først skriver om bøker...

Jeg fant den gamle dagboken min. Den lå i en hvit boks med blomster på som jeg hadde gjemt bak noen bøker på rommet mitt. Og selvom den rommet minnene mine fra fjoråret virket det alikvel som den hadde ligget der i tiår allerede. Og plutselig lå den i hendene mine igjen. Den var slitt og mange av sidene hang bare i tynne tråder, men det fine flerfargede stoffet var så godt som urørt og dekket med perler. Jeg lette den frem for å lese gjennom målene, ønskene og drømmene jeg hadde skrevet for 2008 på en deilig nyttårsaften i forfjor. Og de var der fortsatt. Like tydelige som kvelden de ble skrevet. Spørsmål som året besvarte.

Resten av sidene var fyllt med ord skrevet av en person jeg ikke dro stor kjensel på lengre. Men alikevel raste minnene tilbake på tross av klønete ordlegging. Og minnene var mange, og stemningen rundt dem omga meg nok en gang. Jeg leste ord for ord og det skapte en falsk lykke i meg som fort ble borte når jeg merket at opplevelsene på disse sidene spottet det livet jeg har nå. Det eneste som har bestått er følelsene og musikken. Mye av det er avsluttet... Men hva vokser frem etter avslutninger?